Straff av Cecilie Løveid

STRAFF
Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal
han leies frem til hver eneste grav. 
Han skal legge en kurv med fortid og en kurv med
fremtid på graven.
Han skal ha på seg gallauniform.
Han skal i tillegg tømme oppvaskmaskinen til alle
foreldrene, gjøre sønners og døtres plikter. Gå på
fotball, gå på trening, synge i korene, han får det
travelt.
Han skal spille inn en godnattsang til hver enste en.
Der hvor taket falt ned på regjeringsskrivebordet skal
han stå naken og ensom med kroppen dekket av vel-
duftende babypudder.
Han skal stå alene, en hvit skjerm skal trekkes foran
ham.
Som kjent er han dømt til å se hver enkelt i øynene
og som kjent er det ingen som vil se ham i øynene.
Det bunnløse reservoaret av selvforsvar skal vendes.
Plutselige, modige, uventede spørsmål skal legge ham
åpen. Han skal ikke få endre navnet sitt. Noen vil si 
navnet hans og ham vil snu seg.
Han vil bli den kjente botsgjenger. Han skal utføre
oppgaven alene, uten bruk av nett, manifest, dukker,
stand-ins eller dobbeltgjengere.
I dommens premisser ligger også:
At ingen av disse botsøvelsene må fotograferes, skis-
ses, kartooneres eller filmes.
Ingen lydopptak må finne sted, bare ordet unnskyld 
kan opptas.
Man kan ikke gå tilbake og endre på noe som er
følt.
Derfor, og selv om han gjør alt dette, blir det stille.

(Cecilie Løveid: «Straff», Dikt 2001-2013, Kolon 2013, side 343)

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s